Denne kommentaren er skrevet av Stig Morten Kristensen, daglig leder ved Sállto bidumsáme guovdátj og redaktør for Sállto Avijjsa. Kommentaren er forfattet av en redaksjonell medarbeider og gir uttrykk for skribentens egne holdninger.
I Salten og i de nordlige delene av Helgeland pågår det et iherdig arbeid for å bevare og revitalisere noen av de mest sårbare samiske språkene vi har: pitesamisk og umesamisk. Begge språkene er klassifisert som kritisk truet av UNESCO, og det finnes i dag bare en håndfull talere igjen – de fleste av dem eldre, og mange bosatt på svensk side av grensen.
Likevel spirer det håp. I Saltdal kommune er Sállto bidumsáme giellaguovdátj – på norsk Salten pitesamisk språksenter – etablert. I Bodø har Stormen samiske språksenter styrket sin innsats for å bevare de samiske språkene. Og som om ikke dette var nok, pågår det i skrivende stund arbeid med å etablere et umesamisk språksenter i Hemnes kommune.
Det arrangeres fysiske språkkurs, utvikles læremateriell og etableres møteplasser der språkbrukere og lærende kan møtes ansikt til ansikt. Dette er viktige og nødvendige tiltak. Likevel må vi stille et grunnleggende spørsmål: Er dette tilstrekkelig – og er det slik vi bør bruke våre knappe ressurser?
Skal vi redde språk som står på randen av å forsvinne, må vi våge å tenke nytt. Tradisjonelle språkkurs er viktige, men de når ofte bare en begrenset gruppe og er relativt kostbare å arrangere.
Dessuten bor det pite- og umesamer i heleverden og disse har ikke mulighet til å delta fysisk. Resultatet kan bli at språksentrene bruker store deler av budsjettet på gjentatte nybegynnerkurs, uten å ta de nødvendige neste stegene – og uten å etablere gode arenaer for videregående språkopplæring.
Her kan digitale verktøy spille en nøkkelrolle. Podkaster, apper og kunstig intelligens gir mulighet for å lære språk når og hvor det passer. En pitesamisk podkast kan gi lytterne daglig kontakt med språket, og en AI-basert språkhjelper kan tilby samtaletrening og uttaleveiledning – uten at man trenger å møte opp fysisk. Spill og sosiale medier kan gjøre språket levende og relevant for barn og unge.
Og her ligger grunntanken i denne kommentaren: Når man først har etablert en digital plattform for språkopplæring på nybegynnernivå, kan den brukes om og om igjen – uavhengig av tid og sted, og tilgjengelig for mennesker over hele verden.
Dette frigjør verdifulle menneskelige ressurser, som i stedet kan brukes til å ta de nødvendige neste stegene i språkbevaringen. Det kan handle om å utvikle videregående kurs i pitesamisk, eller om målrettet arbeid med personer som ønsker å utdanne seg til lærere i pitesamisk eller umesamisk.
Det finnes allerede gode initiativ. Appen «Bli kjent med samisk» inkluderer både pite- og umesamisk. Språksentrene har begynt å utvikle digitale læremidler. Men potensialet er langt større. Hvorfor ikke lage en enkel podkastserie for nybegynnere? Hvorfor ikke samle inn lydopptak fra de siste talerne og bruke dem til å trene opp talesyntese?
Dette handler ikke om å erstatte det gamle, men om å kombinere det beste fra to verdener. Fysiske kurs gir fellesskap og trygghet. Digitale verktøy gir fleksibilitet og rekkevidde. Sammen kan de skape et språkmiljø som er både levende og tilgjengelig.
Pitesamisk og umesamisk er ikke døde språk – de sover. Med rett innsats kan vi vekke dem til live igjen. Men da må vi tørre å tenke nytt.