Kronikk: Oppgjør med kirkelig urett

Den stortingsoppnevnte Sannhets- og forsoningskommisjonens melding til Den norske kirke var ikke til å misforstå. Kirken var ikke et passivt redskap i myndighetenes fornorskningspolitikk. Den lot seg aktivt bruke. Iflg kommisjonen har kirken i dag et stort ansvar og en selvstendig rolle å spille i arbeidet for oppgjør og forsoning.

Den gode nyheten er at Den norske kirke har tatt utfordringen. Den er i gang.

På sitt møte i mars 2026 skal Kirkemøtet, kirkens øverste organ, behandle de første sakene som nettopp har til hensikt å lede til oppgjør og forsoning. En av disse gjelder opprettelsen av en særskilt struktur for pite- og lulesamisk kirkeliv, en såkalt kategorialmenighet.

Til grunn for denne saken ligger det en voksende erkjennelse i kirken av at uretten mot de to samiske språkminoritetene i midtre og nordlige Nordland ikke kan fortsette. I kommisjonens rapport nevnes flere anledninger der lulesamene har kjent seg alvorlig sviktet av kirken. Heller ikke pitesamene har mye positivt å se tilbake på i sine møter med kirken. Mens språket lenge har vært alvorlig utrydningstruet, har pitesamene selv gjort en formidabel jobb med å sikre språket slik at det kan bevares for framtida, og bidra til revitaliseringen av pitesamisk identitet og kultur.

Kategorialmenigheter er ingen ny oppfinnelse i Den norske kirke. Det mest kjente eksempelet er Døvekirken som har eksistert helt siden 1894, dvs i over 130 år. Et annet og adskillig nyere eksempel er Saemien Åålmege eller Sørsamisk menighet. Den ble opprettet for bare ti år siden, i 2015, for å gi alle sørsamer et likeverdig språk- og kulturtilpasset kirkelig tilbud uavhengig av bosted. Det som kjennetegner en kategorialmenighet er at den i motsetning til kirkens vanlige soknemenigheter, henvender seg til en bestemt kategori kirkemedlemmer, gjerne for å ivareta og styrke en kulturell egenart og/eller språk. Både døvekirken og sørsamisk menighet er i så måte gode eksempler på velfungerende og godt begrunnede kategorialmenigheter.

Ved opprettelsen av nye kategorialmenigheter er det et viktig prinsipp at ingen som tilbys medlemskap og betjening gjennom en kategorialmenighet skal miste sine rettigheter i det soknet de bor. Slik vil det også være for de som måtte bli medlemmer av en pite- og lulesamisk menighet. De vil fortsette å være kirkemedlemmer også i sine lokalmenigheter. Det nye er at de nå, om de selv ønsker det, vil få tilgang til språk- og kulturkompetente kirkelig tjenester ved alle livets høytider, dvs dåp, konfirmasjon, vielser og begravelser, i tillegg til diakoni og sjelesorg. Og dessuten, alle som melder seg inn får også muligheten til å delta aktivt i utviklingen av pite- og lulesamisk kirkeliv, ved å stille til valg og delta i valg av pite- og lulesamisk menighetsråd.

Inspirert av opprettelsen av Saemien Åålmege, Sannhets- og forsoningskommisjonens tydelige tale og det vi selv kjenner som et reelt behov blant mange pite- og lulesamer, har ideen om en felles pite- og lulesamisk kategorialmenighet vokst fram gjennom gode møter og samtaler mellom ulike aktører i pite- og lulesamisk kirke- og samfunnsliv. Vi som skriver dette innlegget sammen, er blant dem. Vi har stor tro på tiltaket. Vi tror at vi ved å gå sammen om en felles kategorialmenighet, kan oppnå mye mer sammen enn vi gjør hver for oss. Vi håper og tror at en kategorialmenighet der pite- og lulesamer selv legger premissene for sitt kirkeliv, er det som skal til for at pite- og lulesamer endelig kan oppleve kirken som et sted der samisk identitet, språk, kultur og teologi styrkes, ikke trues.