Tirsdag 31. oktober er siste frist for å delta i Sametingets høring om Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport. Duaddara ráfe – bidumsáme giella- ja kultuvvraguovdátj har selvfølgelig levert høringsuttalelse og vi deler vår bemerkning til rapporten med sallto.no.
Duaddara ráfe – bidumsáme giella- ja kultuvvraguovdátj vil først og fremst takke for dette initiativet, og rapporten er uten tvil et klokt steg i riktig retning for å starte en forsoningsprosess, det trengs. Flere gode tiltak, men når du nærmest har mista ALT – så må man løftes til et gitt nivå før man føler seg deltaker i prosessen. Hvordan dette skal gjøres sier de foreslåtte forsonende tiltakene lite om.
Vi i Duaddara ráfe står midt i en kontinuerlig og utmattende krysspress-situasjon mellom “nå-situasjonen” og vårt formål og samfunnsoppdrag. De økonomiske rammebetingelsene og politisk vilje står i vedvarende kontrast til vårt aktivitetsbehov. Dette preger vår arbeidshverdag og er ikke bestandig like lett å håndtere på en positiv måte. Vi må innrømme at vår organisasjon har begynt å lure på om man burde jobbe i en pitesamisk menneskerettsorganisasjon i stedet for en pitesamisk språk- og kulturorganisasjon. Vi sliter med å bli hørt i saker som gjelder oss og mange føler at pitesamisk språk, kultur og identitet er et «kvarleva» (fjernt minne).
Vi mener at rapporten mangler strakstiltak for de samiske gruppene (som den pitesamiske) som nærmest har mistet alt. Det er vel en sannhet at disse gruppene i dag har liten definisjonsmakt over egen utvikling, noe som er destruktivt for de berørte gruppene. Vi hevder at definisjonsmakt over egen utvikling er et element som må på plass, før man kan snakke om begreper som “forsoning” og “tiltak”.
Vår organisasjon er klar på en ting! Vår hverdag handler om manglende rettigheter og pågående prosesser som truer med å gjøre oss enda mer usynlige og begrenser våre utviklingsmuligheter innen språk og kultur. Denne trenden må snu – med en gang. Sametinget og den norske stat har et ansvar for å styrke de svakeste samiske identitetene, slik at man fremstår som “sterke nok” til å delta i framtidens forsoningsprosesser
For å analysere hva som er kjernen i pitesamenes situasjon i dag, ser det ut til at det handler om manglende rettigheter og pågående prosesser som truer med å gjøre oss enda mer usynlige og begrenser våre utviklingsmuligheter innen språk og kultur. Dette står i skarp kontrast til det forsoningsarbeidet som kommisjonen beskriver, der urfolk og nasjonale minoriteter skal være synlige, og deres rettigheter skal ivaretas for å muliggjøre utviklingen av språk og kultur.
Duaddara ráfe – bidumsáme giella- ja kultuvvraguovdátj argumenterer derfor for at forsoningsarbeidet bør skje i to trinn. Først må “synlighet og utviklingsmuligheter” sikres, og deretter kan pitesamene delta i den videre prosessen. Trinn 1 bør se slik ut:
- Prosesser som Sametinget i dag har råderett over, og som åpenbart hindrer pitesamiske rettigheter, synlighet og utviklingsmuligheter, bør revurderes.
- Prosesser som Sametinget i dag har råderett over, og som kan styrke pitesamiske rettigheter, synlighet og utviklingsmuligheter, bør forseres.
- Departementet bevilger midler slik at pitesamiske rettigheter, synlighet og utviklingsmuligheter styrkes.
- Prosesser som Departementet i dag har råderett over, og som kan styrke pitesamiske rettigheter, synlighet og utviklingsmuligheter, bør forseres.
Først når pitesamenes grunnleggende rettigheter, samt at vårt språk og vår kultur har utviklingsmuligheter og er synlig – kan det bli snakk om «forsoning og først når disse premissene er på plass kan vi stå sammen med resten av det samiske samfunnet i forsoningsprosessen – Dette kan defineres som trinn 2.
